Marthine Johansen

Overtrøtt baby checklist

  • Skrevet 29.09.2016 klokka 11:12
  • Kategori: Mamma

Jeg føler det er litt relevant å kalle det checklist, for det er bokstavelig talt en checklist jeg farer igjennom i søken på å finne ut hvordan jeg skal få min overtrøtte baby til å sove!

Det er lett å la seg bli frustrerte når barnet ikke slutter og gråte, blir hysterisk og ikke roer seg ned med det første. Det som er viktig å tenke på for barnets del er at det er barnet som EGENTLIG er frustrert. Små barn trenger søvn, og når de da opplever å ikke klare det på egenhånd da trenger de hjelp fra en voksen. Det er da viktig å holde hodet kaldt! Jeg repeterer det i hodet mitt jeg, at det er barnet som har et behov først og fremst. Det er barnet som formidler at det plages, rett og slett.

Det som jeg synes er vanskelig med overtrøtt barn er at det sjelden er det "vanlige" som skal til. Av og til hjelper det å gjøre en ting. andre ganger er det det verste man kan gjøre... Så jeg personlig har en slags checklist jeg prøver ut for å se hva som funker I DAG, for det kan være noe helt annet som funker I MORGEN.

OK, let's check:

  • Smokk! Den er min NUMBER ONE hjelper når det kommer til å roe ned O. Noen barn tar ikke/ får ikke smokk, og noen ganger er barn for overtrøtt for smokken til og med. Det skjer også at O skjønner at når smokken kommer i munnen betyr det at han skal sove og DA blir det protest. Da må man over på NESTE steg.
  • Vugging! Når babyer ligger i magen blir de roet ned og sovner av vugging fra da mamma beveger seg. Man opplever også da gjerne at når mamsen skal sove og bevegelsene stopper, da blir det party i magen! Jeg kan ikke tenke meg annet enn at det også gjelder når de kommer UT av magen! Det er i hvertfall en prosess å bli vant til å sovne liggende helt i ro, så vugging er essensielt. Jeg får ofte kommentarer som "Nei guri, nå venner han seg til at han må vugges i søvn!" HALLAIS tenker jeg bare da, det var han jo vant med fra før..
  • Nesevarmer! Dette er ganske forskjellig fra barn til barn, men for O sin del trenger han ofte noe å "kose" med nært ansiktet. Jeg tar ofte i bruk koseklut da. Noen ganger legger jeg den til, andre ganger vil han kose selv. En annen ting er å legge han til i f.eks babynestet så nesen forsiktig treffer kanten. Behovet for dette kommer garantert fra trangen på varme fra nærhet, og jeg merker jo selv at jeg kan den dag i dag ta med i å pakke dyna tett mot ansiktet hvis det er kjølig. Cluet er likevel å passe på at det ikke blir for mye nesevarmer og nesekos at barnet ikke får tilstrekkelig med luft.
  • Luft i magen! Denne er en klassiker. Alle opplever en eller annen gang at barnet ikke får sove pga luft i magen. Da er det om å få barnet til å rape og fjerte. Jeg kan oppleve at det hjelper å legge O på mage, eller over skuldra, eller småriste han lett, klappe lett på baken. For kolikkbarn blir saken en annen da... Der har jeg ikke erfaring for å være ærlig.
  • Nærhet! Noen ganger hjelper det at O får ligge sammen med meg i min seng, gjerne i armkroken. Hvis han er urolig i sin egen seng funker det som regel å få sove litt nærmere. Små babyer blir ikke bortskjemt på det området.
  • SHHHH! Det er visst noe med den hysje lyden. Jeg leste en plass at det ligner lyden av blodstrømming og andre lyder de hører fra da de ligger i magen. Ikke vet jeg, men det er til tider effektivt.
  • Bæresele/ bæresjal/ bæreslynge! Noen ganger trengs det et litt høyere level av vugging og nærhet enn armene klarer å prestere. Da opplever jeg i hvertfall at jeg må pakke O i bæresele e.l. Jeg har en Babybjørn Miracle og en Caboo Close.





    Det funker kanskje ikke tvert, men etterhvert hvis jeg bare går litt rundt og later som ingenting og styrer med mitt så tar den uanstrengte vuggingen O rett til drømmeland. Behovet for nærhet er også noe jeg tror ikke bare avmelder seg tvert etter fødselen. De er vant til å høre hjerte til mamma, pusten og det å ha hele kroppen tett pakket inn. 
  • Swaddle! Dette gjorde jeg en del de aller første ukene etter fødselen, for å roe O. Da tar man et pledd og pakker det rundt barnet på en spesiell måte. Dette illustrasjonsbildet fikk jeg fra helsesøster da hun var på hjemmebesøk.

    Det er ikke alltid så lett å få dette til, så det kan være et alternativ å kjøpe et spesielt Swaddleblanket hvis man merker at det er behov.
  • Sulten? Var det kanskje ikke nok mat sist måltid? Noen ganger tar jeg meg faktisk i å glemme når det er mattid, og rett og slett ikke skjønner at det er det som er problemet. Dette skjer spesielt på natten når jeg tror han våkner av at han ikke får sove, men så våkner han egentlig av at han er sulten...lol...
  • Bleie? Dette er sjelden et hovedproblem, men det kan være noe som terger så det er viktig å sjekke. F,eks kan bleien være full, eller den kan være skeivt plassert. I verste fall kan det være at bleien gnager på huden.
  • Varm eller kald? Noen ganger kan det være vanskelig for babyer å sove hvis de enten er for varme eller for kalde. Det gjelder forsåvidt for voksne også..
  • Nattasanger! Dette er ikke det mest effektive for O hvis han er overtrøtt, men det roer han veldig i våken tilstand! Ander babyer kan oppleve at det roer de ned raskt, så det er verdt sitt forsøk. Jeg har en sang jeg tyder til da, som jeg har sunget til søsknene mine da de var små. Den er ganske søt. 

Den er på engelsk vel og merke, men når jeg synger den så synger jeg den direkte oversatt til norsk.

  • Trille tur! Noen ganger må man bare gi seg hen og ta hysteriet utendørs. Jeg tror det å ligge i vogn har samme effekten som bæresjal/ bæresele pga. den uanstrengte vuggingen, men med på kjøpet får man jo frisk luft til lille som er naturens eget sovemiddel! Finn deg en så humpete vei som mulig :)
  • Kjøre tur! Her begynner man å bli desperat! Hehe, neida! Vi har alle hørt om de som tar babyen sin ut på en kjøretur for at den skal sovne! Jeg har heldigvis ikke kommet så langt enda, og er glad for det, for jeg har faktisk ikke lappen. Woops!

Det er viktig for de små å få midler til å slappe av og hvile. Jeg har jobbet i barnehage, og der var det barn som satt ved matbordet og holdt på å sovne, og sa så desperat "Marthine, jeg er så trøøøøøtt!" Sekundet etterpå er det fullt galopp og hyling og herjing. Jeg tror mange barn blir stemplet som vanskelige og krevende, men så er de egentlig bare overstimulerte og klarer ikke finne roen selv. Dette tror jeg også spesielt gjelder gutter, fordi det er så innprintet at de skal være utagerende uten at man legger seg i hvorfor. Checklisten og det at jeg stadig repeterer for meg selv at det er barnets behov hjelper meg veldig fra å bli frustrert når man står midt i det. Det hjelper meg også så jeg ikke setter meg fast i en metode, og ikke ser utenfor den. Det er som sagt kanskje NOE som funker i dag, men noe HELT annet som funker i morgen.

Har du noen helt andre metoder som har funket spesielt for deg? Jeg er spent på å høre, så legg gjerne igjen en kommentar! :)

SUP!

SUP short for Stand Up Paddling!



Jeg var for første gang borti SUP da jeg var i Brasil i 2013. 

Det går ut på at man paddler stående på et flytende surfebrett! Høres enkelt ut, men det har sine tvister hehe. 

Jeg trodde jeg ikke kom til å få vært borti noe slikt før jeg eventuelt dro til utlandet igjen, men der tok jeg feil! 

Heldig jeg var kom jeg over en side på Facebook i sommer, om en liten bedrift som driver med naturguiding! På bildet jeg så var det en jente på et SUP padlebrett! Jeg ble fylt med glede da jeg klikket inn på siden deres og så at de driver med SUP utleie, SUP guiding, til og med jenteturer på fjellet med SUP! Jeg bestemte meg raskt for at dette tilbudet skulle jeg ta i bruk! De holder i tillegg til i nærområdet, så det er jo en ypperlig måte å bli litt forelsket i hjemplassen sin igjen!

Jeg har ei god venninne, Thea, som jeg anser som like eventyrlysten som meg, så hun måtte jeg ikke be mange ganger før hun hev seg med på SUP sammen med meg!



Vi hadde først lyst til å være med på jentehelgen med SUP som de arrangerte, men både jeg og Thea er mødre og det er ikke alltid bare bare å få en frihelg. I tillegg har visst disse arrangementene som naturguidene arrangerer blitt veldig populære, for de ledige plassene ble raskt fylt opp! Jentehelgen med SUP var i slutten av august, så jeg begynte å miste håpet litt for om vi kom til å rekke å være med på noe slikt før det ble for kaldt og vi hadde måttet vente til sommeren igjen! MEN så viste værmeldingen strålende sol en uke, og da MÅTTE jeg ut!

Jeg og Thea fant da en dato i full fart, ordnet oss barnefri i siste liten, også leide vi 2 SUP brett og våtdrakter! Vi kom i kontakt med daglig leder Maja Kvikstad som var veldig positiv og serviceinnstilt! Brettene og draktene ble levert på døren hos meg, noe som jeg vil si er eksepsjonell service faktisk! Brettene var oppblåsbare og lett å få med seg, også fikk vi en lett forklaring fra Maja om hvordan vi skulle blåse de opp! Med kom også en bruksanvisning i tilfelle. 

Vi bestemte oss for å dra ut på Vatnvatnet, et ferskvann ikke så langt unna der jeg bor. Thea visste om en liten gapahuk ved vannet som passet ypperlig å være i mens vi skiftet. Utstyret lå i tillegg trygt og godt der mens vi dro ut på vannet. Vi dro ut der hvor det var grunt først, for å teste litt ut. Jeg falt faktisk ut i vannet jeg haha, men med ferskvann og våtdrakt var det egentlig bare riktig friskt! 


 

Jeg var ikke treg med å komme meg på brettet igjen, og jeg ville ut fra det grunne vannet og få litt følelsen av at man var bare omringet av vann. Vi paddlet mot litt bølger for å komme oss ut, men det var fra frisk og god vind! Når vi var kommet oss litt ut på vannet virket det som om vinden stillnet litt og vi klarte å prøve rolig å stå på brettene. Vi prøvde også noen yoga-stillinger (noe som ikke var så altfor lett i trang våtdrakt hehe, jeg klarte i hvertfall ikke å utføre de så godt). Midt ute på det store vannet kunne man også stoppe opp å nyte den vakre utsikten! Solen skinte på de majestetiske fjellene rundt, og de høstfargede trærne lagde virkelig stemning!



Det var en frisk og herlig følelse å være ute på vannet, og ved noen øyeblikk ble jeg helt tatt tilbake til Brasil. På Vatnvatnet hadde vi ikke varmen jeg hadde i Brasil hvor jeg kunne padle i bikini, men utsikten gjorde virkelig opp for det! 

Det var i tillegg litt morsomt å kunne utfordre kroppen på dette igjen, spesielt med tanke på at kroppen har blitt en mamma-kropp! Selv om kroppen har forandret seg etter fødselen er det ikke noen begrensninger! 


Bor du i Bodø og syntes dette hørtes interessant ut anbefaler jeg deg på det sterkeste å sjekke ut Kvik Guiding! 

Du finner masse info på nettsiden deres http://www.kvikguiding.com også kan du følge dem på Facebook https://www.facebook.com/kvikguiding/.

Når jeg bladde gjennom siden kunne jeg se at det sto litt om hundekjøring der. De har visst en kennel. Jeg syntes det høres kjempeinteressant ut, kanskje det blir neste aktivitet? Jeg har jo drevet litt med hundekjøring nå og da, så det kunne vært morsomt å ta i bruk tilbudet deres på det området! Kanskje Thea tørr å være med på det også?

Oliver 3 mnd!

  • Skrevet 25.09.2016 klokka 11:12
  • Kategori: Oliver
video:video

For 5 dager siden ble Oliver 3 måneder gammel!

Tiden går så sinnsykt fort og den lille skjøre gutten er nå sprudlende aktiv! Han smiler fra øre til øre, pludrer, hyler og spreller!

Det beste han vet nå er kjente ansikter, å sitte oppreist, og å spise på fingrene sine!

Jeg er i tillegg umenneskelig stolt over den lille krabaten! På 3 månederskontroll fikk han 3 vaksiner i tillegg til sjekk. Jeg uroet meg fryktelig for at han skulle gråte så mye at jeg ikke kom til å klare å trøste han, men han gråt bare akkurat da sprøyten ble satt! Etterpå var han blid som ei sol!

Jeg priser meg lykkelig for at jeg får være mamma til min Oliver! Hver dag! Vi har det så morsomt sammen!

Milepælkortene i videoen er forresten fra alfabetdyr.dk, herlig nettside med søte ting til barna! Har også kjøpt Olivers bok derfra!

"It takes a village to raise a child"

  • Skrevet 25.09.2016 klokka 00:55
  • Kategori: Mamma

For meg fulgte det å bli mamma med en hel haug av sprudlende energi! Det høres kanskje litt merkelig ut, men etter at jeg fant ut at jeg skulle bli mamma var det akkurat som om jeg sluttet å se verden i svart/hvitt. Plutselig så jeg verden i intense, klare farger! Gjennom svangerskapet bygde det seg på en måte opp en indre motivasjon og glede i takt med Olivers utvikling!

Den energien har jeg selvsagt brukt på å etablere god kontakt med gutten min, men den strekte seg så mye lengre enn det. Jeg fikk aldri brukt opp energien min på Oliver alene, så jeg brukte resten av energien min på å finne ut av meg selv.

Jeg kom ut fra et langvarig forhold med barnefaren rett før fødselen. Et forhold som har vært ganske preget på begge sider, og vi har på en måte vært hverandres håp samtidig som vi har vært hverandres verste fiender. Jeg klarte ikke unngå å miste biter av meg selv de årene. De bitene merket jeg raskt var ganske essensielle for at jeg skulle kunne være den beste versjonen av meg selv for Oliver.

Å finne bitene av meg selv igjen gjorde jeg ved å snakke med helt nye mennesker, ta opp kontakten igjen med gamle venner, dra på besøk, invitere folk på besøk, dra på fest med gode kollegaer, leie egen leilighet, dra på arrangementer jeg aldri har vært på før, gå trilleturer, dra på kurs og møter, spille spill, dra i kirken, kjøre hundespann igjen, trene, og å gjøre ting jeg lenge har ønsket å gjøre. Jeg måtte i praksis utvide, utforske og utfordre alle hjørner av meg selv.

Jeg har blitt møtt med en del beundring for måten jeg har gjort ting på og blitt spurt om råd og tips fra flere andre mødre om det å flette mammarollen inn i ens rolle som seg selv, men har også faktisk høstet en del kritikk for at jeg har valgt å bruke tid på disse tingene som omhandler meg selv. Noen mener det har tatt fokuset mitt vekk fra sønnen min. At jeg har prioritert feil og at det virker merkelig at jeg velger å bruke energien min på slikt og sånn sett overlatt Oliver til andre... Til det må jeg si at jeg er ganske uenig i at jeg skal anklages. Jeg har kanskje ikke vært tradisjonell eller alltid tatt de rette valgene, spesielt ikke siden starten vår var ganske tøff siden jeg ble alenemor og i tillegg ikke fikk til ammingen. Ja, jeg fokuserte sånn sett kanskje litt annerledes enn andre og ga andre mer rom for å få ta del i vår hverdag. Men du har kanskje hørt ordtaket "It takes a village to raise a child."

Da jeg ble mamma måtte jeg faktisk  bruke tid på å pleie mine fysiske sår i forhold til at kroppen hadde gjennomgått en fødsel, og at ammingen ble et blodig kluss. I tillegg hadde jeg mine psykiske sår i forhold til samlivsbruddet og et sårt forhold til et nært familiemedlem. På toppen av dette var jeg hormonell som bare juling, og det gjorde at jeg til tider virkelig ikke tenkte klart. Jeg er evig takknemlig for at jeg da hadde familie og venner som villig hjalp meg å finne veien fremover for meg og Oliver. Jeg hadde ikke klart å bli sikker på meg selv som Olivers mamma hadde jeg ikke hatt min "village" som passet på meg når jeg passet på han, og som passet på han når jeg måtte passe på meg selv. Oliver tar heller ingen skade av å knyte tillitsbånd til andre enn meg. Jeg ser verdien av at han knytter tette  bånd til sin øvrige familie, og jeg ser at den verdien kan vare til langt frem i tid.

Jeg er stolt over den nye energien min og hvordan jeg har valgt å bruke den. Den har gitt meg et bedre forhold til meg selv, som igjen har gitt meg et bedre forhold til andre rundt meg. Også må jeg takke de som har gitt meg rom til å utfolde meg, ingen nevnt, ingen glemt. Det er dere jeg må takke for selvtilliten jeg sitter igjen med i dag som Olivers mamma. Jeg er evig takknemlig!

Følelser

  • Skrevet 11.09.2016 klokka 17:46
  • Kategori: Oliver

I dag opplevde jeg noe forunderlig. Det var nesten litt merkelig, og jeg ble litt sjokkert. 

Oliver lå og sov i babynestet ved siden av meg, også ble han litt urolig som vanlig, så jeg tok han i armene mine og han fortsatte å sove der. 

Imens jeg hadde han i armene mine satt jeg og så på en serie. 

Plutselig kom en ganske trist scene i serien. Den minnet meg om noe personlig samtidig som jeg er proppfull av hormoner enda, så jeg begynte jo selvfølgelig å sippe.

Tenkte ikke så mye mer over det, før plutselig Oliver begynner å gråte i søvne. Jeg tenkte at han kanskje bare drømte, og jeg skvatt litt og stoppet raskt opp å gråte. Det gjorde også Oliver. Men serien var ikke ferdig å være trist, så jeg setter i igjen. Og det samme skjer! Oliver begynte også å gråte. Når jeg skjønte at det var en sammenheng der gråt jeg bare enda mer, det var bare så sterkt å ta inn over seg. Og Oliver gråt enda en gang. 

Han stoppet heldigvis gråten fort og han våknet ikke selv om han gråt, men tenk så sammensveiset går det ann å være. Så mye kan mine følelser påvirke lille. Og han så meg ikke engang, kunne bare kjenne på det at jeg gråt. 

Jeg tror ikke dette betyr at jeg skal være redd for å føle på ting, det tror jeg kan gjøre ting vondt verre. Jeg synes ikke noe om det samfunnet vi har nå som nesten er bygd opp på at følelser er skumle, og man skal for all del ikke vise at man føler på ting. Her har foreldre mye de burde snu om på, for jeg synes det er oppriktig usunt at man skal holde igjen hver en følelse. Men det det kan bety er nok at andre følelser kan også speile seg hos barn. Så å være bevisst egne følelser er nok viktig! Noe skal barn skjermes for mener jeg, og det er hvis man ikke bare er litt lei seg, men deprimert. Ikke bare litt sur, men aggressiv. Ikke bare litt glad, men manisk. Dere skjønner tegninga. 

Det som er aller viktigst når det kommer til følelser er at man har verktøy til å takle de, og at man gir de verktøyene videre til barn. Hvis Oliver kunne forstått hva jeg sa nå så hadde jeg forklart han at mamma bare så noe trist på TV og at det gjorde at hun ble lei seg. Og at det ikke er farlig å være litt lei seg av og til, det er nemlig sunt. Det viser tegn på empati, rett og slett. Og det er en flott egenskap å inneha. 

Håper jeg klarer å videreføre et sunt forhold til følelser over til Oliver, det betyr mye for meg.



 

 

Ammehelvettet

  • Skrevet 10.09.2016 klokka 17:56
  • Kategori: Mamma

Nå bruker jeg store ord, men for meg var det rett og slett et helvette å amme. 

Amming, den geniale oppfinnelsen fra naturen sin side som gjør at en mor er i stand å mat sitt barn ved hjelp av sin egen kropp, og bare det. HVORFOR ER DET DA SÅ VANSKELIG Å MESTRE? Tenk, om vi ikke hadde hatt morsmelkerstatning hadde det vært mange barn som hadde sultet, det er stygt å si det, men sant!

Jeg tenker ikke å skylde på noe spesielt som grunnlag for at vi ikke fikk til ammingen, vi var i hovedsak MAX uheldig. Men hvis jeg skulle skylde på noe så må det være jungelen av tips og råd man må følge for å "komme i mål". Det var en bibel med tips og råd der ute og de kom fra alle hauger. Fra helsesøster, jordmor, barnepleiere, ammehjelpen, internett, bøker, hefter, filmer. Og det at jeg skulle prøve ut tipsene og rådene for å finne ut hva som ble best for oss gjorde at jeg havnet i en fallgruve vi ikke kom oss ut fra. Ammingen ble aldri naturlig for oss, vi fikk aldri en rytme som bare var vår.. 

Jeg snakker ikke for alle nå når jeg mener ammingen er et helvette, noen gjør det jo lett som bare det og trives! Men jeg gikk igjennom et helvette, og etter at jeg begynte å mate Oliver med morsmelkerstatning merker jeg ekstra godt hvilket helvette det egentlig var. 

Problemet mitt var at jeg ble sår, og prøvde å følge råd og tips for å unngå å være sår. Men det gjorde alt vondt verre og sårene ble så fæle og infiserte at de til slutt ikke ville gro. Jeg måtte faktisk få antibiotika for at sårene skulle begynne å gro, så jeg er litt bitter på både helsesøster, jordmor og legevakt som ikke ville ta sårene mine alvorlig før det var gått for langt og sårene var forferdelige, og melkeproduksjonen ikke-eksisterende. Hvis de hadde latt være å bare si "det går over av seg selv" og heller gitt meg riktig behandling med en gang jeg begynte å vise tegn på infeksjon, da hadde kanskje historien vært annerledes. Men som sagt, jeg kan egentlig ikke klandre noen, vi var MAX uheldig.

I begynnelsen var jeg veldig deppa og følelsesmessig knust på grunn av det fakta at jeg ikke kunne mate mitt eget barn på naturlig måte (noe som vi hele tiden får høre at alle burde kunne og som man blir prakket på seg fra dag 1 av svangerskapet. Man må få si at det er en smule amme-press ute og går). Det føltes som et fryktelig nederlag, og jeg gråt når det ble nevnt. Men jeg måtte ta et valg, og det var om jeg ville fortsette å plages med å amme, og la det ta all min tid ELLER så kunne jeg bruke den tiden på å faktisk bli kjent med barnet mitt, og å kunne ta vare på han og ikke bare ta vare på brystene mine. Valget ble sånn sett ganske enkelt. Jeg var lei av å stirre og fikle i hjel brystene mine i håp om at noen skarve dråper skulle komme ut... Nå skulle OLIVER være i FOKUS!

Det ble morsmelkerstatning på han, og han var hjertens fornøyd med det! Endelig ble han mett og fornøyd! Endelig slapp han å jobbe forbi sårskorper for å få ut strålen med melk! Nå kom det i full fart, og vekten hannes gikk endelig opp etter å ha gått drastisk ned etter fødselen og ikke vist tegn til å snu. Oliver ble kvitt gulsotten som økte og økte når vekten hannes gikk ned på grunn av matmangel. Og jeg kunne nyte tiden med han etter at han var ferdig matet! Alt ble rett og slett bare bedre. 

Det å mate med morsmelkerstatning skapte også en forfriskende frihet for meg som mamma. Jeg var ikke avhengig av å ha han oppå meg, andre kunne mate han og knytte like tette bånd. Jeg kunne til og med dra på jobb-fest en helg! Det å vaske og koke flasker om og om igjen ser mange på som en av de negative sidene ved morsmelkerstatning, og det forstår jeg. Det jeg synes er mest negativt er egentlig det å få det i riktig temperatur (maten er aldri KLAR til når han er sulten, det er liksom ikke som å de som ammer som kan bare flekke opp skjorta). En annen ting er at det er også litt irriterende å dra på tur for man må ha med seg så mye. Men det er verdt det, og man finner løsninger som gjør det enklere! Vi fant hvertfall en rytme nå i motsetning til med ammingen.

Amming ble et for stort puslespill for oss, og utifra historier jeg hører rundt om fra andre mødre er ikke vi de eneste som måtte gi opp. Kanskje man skal gå litt dypere inn i hver grunn til at man ikke ammer i stedet for at alle skal ha et kollektivt press på seg? Jeg vet ikke, jeg bare vet at hvis det hadde gått greit å amme for oss så hadde jeg gladlig gjort det. Heldigvis er det hell i uhell med tanke på at vi har morsmelkerstatning som er så velfungerende.

Ibsens ripsbærbusker og andre buskevekster

  • Skrevet 22.08.2016 klokka 22:12
  • Kategori: Oppskrift

Gikk tur i dag med Oliver og kom plutselig over et par ripsbærbusker på en lekeplass jeg pleide å leke i som liten!

Det bringte så mye barndomsminner frem så jeg dro hjem, fant frem en boks og dro tilbake for å plukke!

På lekeplassen pleide jeg å leke ofte sammen med barn på min alder! Hele nabolaget samlet seg der på ettermiddagene! Vi lekte boksen går, gjemsel, klappeleker og mye annet! Vi lekte til og med at vi hadde Idol/ Norske Talenter i paviljongen! Det var koselig å mimre tilbake mens jeg plukket bær men kom på en ting, for der var ingen barn å se. Jeg tror ikke barn leker på samme måten lengre, og det er synd!

Men la oss gå tilbake til det innlegget skulle handle om, nemlig rørte rips!

Det er så enkelt å lage! Jeg er for tiden litt misunnelig på de med frihet til å dra ut å plukke alskens bær i marka eller hagen. Pga. Oliver og få muligheter til å komme meg rundt har jeg måtte finne andre alternativer! Så det ble rips!

Det er 5 enkle steg man må gjøre for å få rørte rips:

Steg 1:

Finn en bærplukkekompis!

Kattungen dukket plutselig opp fra ingensteds da Oliver begynte å gråte i vognen! Og hver gang han begynte å gråte kom katten springende til vognen! Merkelig søtt!

Steg 2: Finn en busk å plukke fra mens du mimrer om "gamledager"!

Steg 3:

Skyll bærene godt i kaldt vann og plukk unna det som ikke skal med! Jeg fant f.eks en snegle, hehe fisj..

Steg 4:

Krakk bærene så godt du kan og smak til med sukker! Eventuelt syltepulver for tykkere konsistens!

Steg 5:

Hell røren over på syltetøyglass og sett i kjøleskapet! Klar til å nytes på brødskiven eller i en skål med melk :)

Dette er egentlig så basic at det ikke trengs noen step-by-step, men hvem vet. Den yngre generasjonen vet jo ikke hvordan man leker med hverandre lengre, så kanskje yngre generasjon ikke vet hvordan man kan lage eget syltetøy! Hmmmm.

Mamsen på fest!

  • Skrevet 21.08.2016 klokka 15:32
  • Kategori: Blogg

Forrige helg var mamsen ute på livet, tenk! Den årlige sommerfesten med jobb kunne jeg nemlig ikke misse, så lille Oliver måtte få barnevakt fra lørdag til søndag!

Det var utrolig merkelig, men samtidig befriende og godt å dra på fest igjen! Og denne gangen faktisk nyte alkohol! Var jo på fest under svangerskapet, spesielt en fest dagen før riene startet hehe (mer om det i innlegget om fødselen) så var ikke helt ute av gamet. Men denne gangen ble det jo annerledes siden jeg drakk alkohol igjen!

Oliver fikk være hos Besta og Beste mens jeg dro ut! Det var hos Besta og Beste vi fikk bo før vi kom oss på plass i egen leilighet (ja, vi har faktisk fått oss leilighet, mer om det senere) så Oliver var ikke skeptisk til å være der. Og jeg var veldig trygg på at han kom til å få det kjempekoselig! Han digger dem, og kjenner igjen fjeset deres og du ser han lyser opp når han treffer de! Så skuldrene mine var sunket og pustet lettet på tanken om barnefri!

Tenk, at jeg fikk barnefri! Det er merkelig å smake på det ordet for det er jo ikke lenge siden jeg var helt barnefri, da Oliver ikke var til enda! Og jeg kommer fra nå aldri til å være HELT barnefri igjen! For selv om jeg var borte fra han var han jo i tankene mine hele tiden, og mange av samtalene dreide seg om lillegutt. Fikk i tillegg noen snaps fra Besta av lillegutt som badet og var så fornøyd, og for å være ærlig ble jeg skikkelig tårevåt i øynene altså! Savnet han selvfølgelig, men ble i hovedsak så rørt, og stolt og skjønte liksom at det var min sin lillegutt! Merkelig hvordan man ser så annerledes på barnet sitt når han er i andres hender, man beundrer barnet sitt på avstand plutselig! Og jeg får med en gang assosiasjoner og tanker om fremtiden hvor jeg ser han på avstand utrette noe, utforske noe nytt og oppleve noe spennende som gleder han! Mammas modige gledestårer kommer ikke til å la vente på seg!

Jobbfesten var utrolig flott arrangert, og selv om jeg savnet lille og var tårevåt en stund, koste jeg meg umenneskelig mye! Temaet var "festival" så jeg kledde meg i mønstret maxikjole og dongeriskjorte med blomsterkrans og flash tattoos som accesories!

Flash tattoos fra Gina Tricot!

Dekorasjonene var i tillegg on-point takket være fabelaktige, kreative Stine som åpnet sitt hjem for oss kollegaer! Nå skal det sies at vi jobber på interiørbutikken Kremmerhuset, så å gjøre stas på interiøret er essentielt! :)

Etter jobbfesten dro jeg ut på byen! Der har jeg ikke vært på jeg vet ikke HVOR LENGE! Det var kjekt å møte på mennesker der som jeg vanligvis ikke møter på siden jeg ikke har pleid å være ute hver helg. Mimring med gamle kompiser og lovnader om at kontakten ikke skal mistes igjen! Det er viktig! Man ønsker jo ikke at man skal miste venner fordi man har fått barn og er på et annet sted i livet. Selv om det er utfordrende å finne arenaer å møtes på som favner både barnet, de som ikke har barn, og meg som mamma så skal jeg få det til! Og jeg er heldigvis ikke den som blir 100% innesittende og mister kontakt med omverdenen fordi jeg har fått barn!

Død og liv i fredfull kontrast

  • Skrevet 21.08.2016 klokka 01:34
  • Kategori: Blogg

Dette blir et tankefullt innlegg.

For 20.08.16 ble en spesiell dag. Nå som klokken ble over 12 så var det i går det er snakk om.

I går var det 8 år siden vi mistet et essentielt familiemedlem. Lille Erica ble 6 uker gammel. Min lillesøster, min lillebror Lucas sin tvillingsøster, Oliver sin tante.

Oliver ble i går 2 måneder gammel også. Så denne dagen ble litt delt. Det ble litt store kontraster mellom liv og død egentlig. Begge sider så tydelig, men samtidig så fredelig.

Jeg har vært heldig som har fått Oliver, og at Oliver er her hos meg i dag. Tenk, Erica forlot oss før hun ble 2 måneder. Hjertet mitt blir litt tungt med tanken, og tenk, min mamma har faktisk mistet sin datter.

Å dele dagen i dag med henne har vært godt. Emosjonelt men godt.. Vi er ærlige om følelsene våre, samtidig som vi fokuserer på det positive! Vi har vært på kirkegården med blomster. Vi har fanget pokémon med lillebror Lucas. Vi har spist godteri og spilt Kortskalle. Vi har pludret masse med Oliver!

I hovedsak har vi feiret livet!

Oliver er også noe å feire! Han har utviklet seg masse til nå! Først og fremst er han veldig aktivt ute etter kontakt, og det er godt å oppleve! Han prater, smiler og søker blikkontakt! Han har også utviklet seg til å bli en kravstor liten tullegutt med strenge krav til hvordan han skal sove hehe!

Kan egentlig lage en checkliste!
Kos - check!
Nesevarmer - check!
Flaske - check!
Ikke for mye klær- check!
Teppe - check!
Mamma i nærheten - check!
Riktig liggestilling - check!
Vugging (masse vugging) - check!

Mye som skal til haha!

Oliver er et lite lysglimt i det hele  egentlig! Fokus på han og de små gledene er så forfriskende! Selv det å stå opp om morgenen blir en sånn smågod opplevelse. Det er ingenting som snur den mårragretne surgjeipen opp ned til et glis mer enn lille Oliver som smiler og pludrer på morgenen! Hjertesmelt!

Her er han fra i morges!

Lille luringen min utkledd som en liten batman! Elsker deg så mye Oliver! Håper du vet det!

Oliver rullet for første gang!

  • Skrevet 11.08.2016 klokka 23:36
  • Kategori: Oliver

video:video

Er en superstolt mamma som ble riktig sjokkert da han rullet over fra mage til rygg i dag! Det var tydelig at det var med vilje, for jeg prøvde hvertfall 4 ganger å legge han på mage, og alle gangene rullet han over på rygg! I dag er han 7 uker og 3 dager gammel, så det er spennende hvor fort utviklingen går. Ikke lenge til han er 2 måneder gammel, og skal nå enda flere milepæler! Kjekt med sånne skjønne milepæl kort som vi fikk fra Go Boken da!

Oliver er 1 måned gammel!

  • Skrevet 21.07.2016 klokka 22:47
  • Kategori: Oliver

Tenk i går var det akkurat en måned siden vi var på sykehuset og Oliver kom til verden! 

Her fikk jeg knipset et fint bilde i gyngestolen sammen med den første bamsen han fikk på sykehuset! Tenker at jeg skal fortsette å ta et bilde på samme stedet sammen med bamsen slik at man kan se en månedtlig utvikling på han. Jeg har nemlig en bilderamme hvor jeg kan legge inn bilde for hver måned, og jeg gleder meg til å fylle den ut! 

Det er helt rart å tenke på hvor fort han vokser! Det er ikke slik at man ser hvor fort han vokser hver dag, men plutselig om jeg observerer han en dag så ser jeg hvor mye han har utviklet seg bare siden dagen før! Det er så godt å se at han vokser og trives, for vi hadde noen turbulente uker i begynnelsen forbundet med mye stress i forhold til at han ikke vokste. Det skal jeg skrive et innlegg om senere, for jeg fikk noen erfaringer jeg skulle ønske jeg hadde på forhånd. 

Det jeg ser en måned etter fødselen er en mye mer observant gutt som kikker seg rundt og følger med. Han har også tydelig fått litt mer vilje, og sier klart i fra, hehe til både glede og frustrasjon for mammaen! Han har også fått mer rutiner når det kommer til mat og soving. Han blir gjerne sulten etter ca. 3 timer, også sover han i ca. 2 timer av de 3 timene. Den rutinen tror jeg kroppen min forberedte seg på lenge før fødselen, for i slutten av svangerskapet våknet jeg automatisk hver 2. time på natten! The body works in mysterious ways! Det beste Oliver vet til nå er fortsatt nærhet og flaske, og kommer nok til å være det en stund fremover! 

I babyshoweren hadde vi en gjettelek hvor gjestene gjettet på hvor lang og tung han kom til å bli ved fødsel, hva han kom til å hete og hvilken dato han kom til å bli født. I dag tenkte jeg at jeg kunne avsløre vinneren i forbindelse med at Oliver har blitt en måned (og at jeg ikke rakk å sette meg ned med det rett etter fødselen hehe)

Har kommet frem til de 3 nærmeste svarene, og av disse var det en som utmerket seg!

Fasiten ser slik ut:

Og førsteplassen i gjettekonkurransen går til Karina!


2. plassen går til tante Monica!


og 3.plass går til tante Anne Marthe! 




Hvis jeg får tid til å være litt kreativ skal jeg klare å komme frem til en passende premie til hver :)

Det har vært spennende til nå å få bli kjent med den lille gutten min, og gleder meg til å bli enda bedre kjent med han! Det er en prosess som kommer til å vare livet ut, tenk det! 

#måned #baby #mammablogg #mamma #babyshower #konkurranse #vinnere 
 

Raise your children with love, not with expectations

  • Skrevet 19.07.2016 klokka 04:18
  • Kategori: Blogg

Foreldre er nødt å senke forventningene og fordommene sine ovenfor barna sine.

Hvorfor?

Jo, for hånd i hånd med forventninger og fordommer kommer gjerne også bekymringer, tvil og skuffelse. Og barn har ikke godt av å kjenne på at foreldrene tviler på dem, er bekymret for at de ikke skal lykkes og blir skuffet over valg de tar.

Hver dag bombarderes hver enkelt med forventninger og fordommer fra samfunnet. Og innfrir man ikke, stemples man raskt som mislykket. En har til og med forventninger til seg selv, noen mer enn andre.

Da burde foreldre være kloke, sterke og vise nok til å kunne senke forventningene og la kjærlighet heller vise vei. Og om et barn gjør feil likevel, ja da burde foreldre være kloke, sterke og vise nok til å si at "you are not your mistakes".

Som liten hadde jeg en ganske alvorlig sosial angst. Jeg var ufattelig redd for å mislykkes slik at andre kunne se det. Jeg var kjempe redd for hva folk ville tro om meg. Og om jeg gjorde en feil klandret jeg meg selv i evigheter og klarte ikke stoppe tenke på det. Det hindret meg i å gjøre mange ting, som å få meg nye venner, ta telefoner, snakke med visse mennesker, delta i aktiviteter, åpne meg for de som allerede var mine venner, tro på meg selv osv osv. Dette pågikk i mange år, fra jeg var i hvertfall 7 år til jeg var 14. Jeg gråt av angst for noe så lite som at jeg tråkket feil under en forestilling med barnekoret. Jeg gråt av angst for noe så teit som at en venninne av meg sa ja mot min vilje til en gutt som spurte meg om sjangs.
Jeg klarte ikke le av det, selvironi var så fjernt for meg.

Det henger enda litt igjen. Ikke i like stor grad, men jeg har kanskje den dag i dag et litt større behov enn andre at mine feil blir ufarliggjort istedet for at mine feil gjør at jeg blir stemplet som mislykket.

Ja, visse valg jeg tar knyttes gjerne opp til fordommer om at man mislykkes. For eksempel det at jeg velger å spille spill på fritiden, eller at jeg er ung mor. Det jeg trenger da er at mine nærmeste heller ser alt jeg er kapabel til og har troen på jeg lykkes fremfor å skremme meg med å si at det er lett å havne i fella. En gjør ikke mindre feil av å bli stemplet som mislykket for hver feil man gjør.

Jeg utfordrer deg i dag til å si til noen at du er stolt over dem. Jeg utfordrer deg til å si til noen at de ikke er mislykket selv om de ikke alltid tar de rette valgene. Jeg utfordrer deg til å si til noen at du har troen på at de kan klare det de setter seg ut på. Jeg utfordrer deg til å si til noen at du stoler på deres evner. Også utfordrer jeg deg til å LA VÆRE å kritisere noen for noe de ikke kan noe for. Styrk noens selvtillit i dag. Det er nemlig ikke alltid så lett å ha troen på seg selv.

Pokè-mom!

  • Skrevet 16.07.2016 klokka 04:10
  • Kategori: Spill

Yes, du leste riktig! Jeg er blitt bitt av pokèmon basillen, og har lastet ned den berømte Pokèmon GO appen!



Og kallenavnet mitt på spillet ble selvfølgelig MammaMarthine! 

Jeg klarer ikke egentlig å få det beskrevet nok hvor genialt dette spillet er! Først og fremst er det ultra sosialt OG du blir tvunget ut av huset for å kunne spille. For den nye generasjonen barn (som ærlig talt er lite ute i aktivitet i forhold til tidligere og som blir mer og mer fokusert på teknologien og stillesittende aktiviteter) er dette gull verdt! Spillet går nemlig ut på at du er en karakter som går rundt på et kart og skal finne pokèmon! Kartet følger GPS signalet på telefonen, så for at karakteren skal kunne bevege seg fremover må DU bevege deg! Da jeg prøvde spillet i dag lastet jeg det ned sammen med søsteren min da jeg var på besøk hos besteforeldrene mine i Saltstraumen. Søsteren min og jeg gikk da ut med hver sin telefon og lette etter pokèmons. Vi fant en utfor huset, og fanget den i en pokèball slik at vi har samlet den. Det er om å samle ALLE 250 pokèmon!



Videre gikk vi for å finne fler pokèmon, og jeg fant til sammen 7 stk på den lille turen vi gikk! Vi fant også noen merker på kartet som vi gikk mot. Dette er visst Pokèstops, som er stopp på kartet knyttet til lokale "merker". Det ene stoppet i Saltstraumen var f.eks ved statuene utenfor Saltstraumen Hotell. Et Pokèstop var ved Saltstraumen Kirke og ett ved skiltet under Saltstraumbroen! Disse stoppene inneholder gaver, spesielt flere pokèballer er vanlig å få i gave. 

Når man når nivå 5 kan man begynne å konkurrere med andre spillere i en Pokègym! I Saltstraumen fant vi 2 Pokègym. En ved museet, og en ved broen. Jeg er foreløpig bare nivå 2, men har store planer om å klatre meg oppover! 

Dette blir fremover en genial trilletur aktivitet! Har jo tenkt som så at jeg skal prøve å få meg en trilletur om dagen, og da blir jo dette nye spillet en ypperlig motivasjon til å komme meg ut! 





Foreløpig bor jeg og lille Oliver på landet, frem til vi får flytte inn i vår nye leilighet. Det er så herlig å kjenne på den gode, friske følelsen av å være utenfor byen. Her triller jeg forbi både kyr, sauer og hester på den lille runden jeg går! Og det er bare grusveier her, så Emmaljunga vognen vår med sportsunderstell er ypperlig å trille med på terrenget! Gleder meg til å fange pokèmon utfor her, har nemlig allerede fått varsel om at det er noen i nærheten!

Jeg har virkelig troen på dette spillet, og jeg så allerede effekten den sosiale effekten ved det da søsteren min fikk en kompis til å møte henne ute for å finne pokèmon sammen med henne, og de på turen snakket med flere som også gikk rundt og lette! Terskelen blir lavere for å komme seg ut av sofaen og å ta kontakt med mennesker! Dette spillet vil få ting i riktig retning på flere måter, rett og slett! 

Har du lastet ned Pokèmon GO? Eller kommer du til å gjøre det etter å ha lest litt om det? 

#pokemon #spill #trilletur #mamma #mammablogg #gamer #app #ut #natur 

Fødselen DEL 2!

  • Skrevet 11.07.2016 klokka 23:28
  • Kategori: Mamma

La oss fortsette!

Jeg ble som sagt kjørt inn på sykehuset i rullestol siden riene gjorde at jeg begynte å kaste opp. Vi kom oss opp på fødeavdelingen og fikk beskjed om å vente i gangen på en jordmor. Vi ble så møtt av Petra Næss (en velkjent jordmor i Bodø-området tror jeg, siden mange jeg har nevnt navnet hennes for kjenner til henne som jordmor) og hun var veldig grei, rolig og snill! Jeg hadde tatt med fødselsbrev til sykehuset noen dager på forhånd, så det satt hun å leste i gangen mens riene mine gjorde at jeg ikke klarte å snakke! Sånn sett greit at jeg hadde brevet på forhånd slik at mine tanker og ønsker kom godt frem selv om jeg ikke klarte prate. I brevet hadde jeg skrevet litt om mine forutsetninger for fødselen, tanker og bekymringer, hvordan jeg hadde blitt fulgt opp i svangerskapet samt noen ønsker for fødselen. Jeg hadde f.eks skrevet at jeg ikke ønsket meg epidural med mindre det virkelig trengtes, fordi jeg ville ikke risikere at fødselen ble drøyd så lenge. Jeg ønsket å få prøve diverse fødestillinger, og gjerne bytte ofte mellom sittende og stående, fordi det hjelper med å få barnet ned i fødselskanalen. Jeg ønsket også badekar, så da Petra leste det sa hun "Marthine, bare si ja ok! For badekaret er ledig, og vi kan gå dit hvis du sier ja NÅ?". Selvfølgelig sa jeg ja! Hadde jo allerede testet å ligge i badekar hjemme, og i tillegg er det ikke alltid fødestuen med badekar er tilgjengelig for de som ønsker på grunn av et førstemann til mølla - prinsipp. Petra oppmuntret meg også mye fra allerede første gang hun så meg i gangen. Det å få høre at jeg jobbet godt med riene, og at dette kom til å gå som smurt gjorde at selvtilliten kom på topp! Petra viste vei til et undersøkelsesrom hvor vi skulle sjekke åpningen. Nå var den på hele 5 cm! En regner at en aktiv fødsel starter når du har 3-4 cm åpning og aktive rier, så da hadde jeg vært i aktiv fødsel en stund uten egentlig å vite det hehe! 

Så gikk vi videre til fødestuen med badekar! Der lå jeg i ca. 3 timer, men det føltes som bare en time! Riene kom og gikk, og varte lengre og lengre! Men siden jeg lå i badekaret og var ganske sliten når riene tok pause så klarte jeg å faktisk duppe litt av. Følte at jeg var veldig i min egen verden. Jeg var forkjølt nemlig og tett i nesen og ørene, så hørselen min var sterkt redusert, i tillegg var jeg så slapp og sliten at jeg klarte ikke konsentrere meg om så mye annet enn hvordan kroppen jobbet på. Det var en bra ting, for jeg merket raskt at om jeg strittet i mot smertene og spennet kroppen så ble riene veldig dårlige og lite effektive, og egentlig bare smertefulle uten resultat. Så å høre på kroppen, og bare la den jobbe og ikke være så veldig bevisst på hvordan jeg så ut var en god oppskrift. Det var også veldig godt for meg å ha noen der til å påminne meg på å puste ordentlig når riene satt i gang, for da ble jeg jo avslappet tvert! Skjønte lite av hvordan mental trening og trening på meditasjon skulle ha effekt når jeg leste om det før fødselen. Men det hadde mye å si! Også hadde det ekstremt mye å si at jeg hadde en person som var viktig for meg der, en som jeg er veldig glad i! Jeg var ikke redd for hva Marius skulle tenke om meg, og hvordan jeg så ut og oppførte meg. Og den kontakten vi fikk der og da var som smertestillende! Han fikk frem de gode følelsene og oxytocin er jo et veldig viktig lykkehormon som fungerte kjempegodt under fødselen! 

Etterhvert prøvde de å gi meg mat for å få opp energien i kroppen før press-riene kom. Det fungerte dårlig og kom bare ut igjen, eneste som fungerte var saft. Etter det mislykkede forsøket på å spise sa Petra at jeg måtte kjenne etter om riene forandret seg for da burde jeg komme opp av badekaret. Det er nemlig ikke lov å føde i badekaret her i Bodø, så selve fødselen måtte skje på annet vis. Det var jeg glad for, for da jeg kjente at press-riene kom så var det ganske ubehagelig å ligge i vannet. Press-riene var merkelige, og jeg fikk en ny måte å puste på av jordmora som innebar å nesten småhoste. Man kjenner også at kroppen tar skikkelig i, og det er ingenting du kan gjøre med det! Denne fasen er en veldig vanskelig fase for førstegangsfødende vil jeg tro for man mister litt kontroll over kroppen og hva som skjer med den, og hadde det ikke vært for at jeg fikk lystgass når press-riene kom så tror jeg at jeg hadde vært veldig frustrert. Lyst-gassen gjorde at jeg ikke tenkte enkelt og greit haha! Jeg ble også litt smårusa et par ganger (noe som jeg tror Marius syntes var veldig morsomt å få med seg). Lyst-gassen gjorde også at jeg konsentrerte meg mer om å puste når press-riene kom, for da var det ekstremt viktig å la kroppen jobbe på og puste best mulig. 

Press-riene begynte å bli litt plagsomme, og ting skjedde sakte. Mye av grunnen til det var fordi fostersekken hadde ikke gått hull på enda, så vannet var ikke gått. Petra sa at man godt kunne føde barn med fostersekken intakt men tror det må være litt vanskeligere, i hvert fall i mitt tilfelle. Så hun tok å klep hull på fostersekken og vannet gikk med en gang. Etter det tok det vel en halvtime og så var vår lillegutt ute! Jeg er glad det gikk såppass fort, fostervannet var nemlig misfarget og det er et dårlig tegn. Han måtte sånn sett kobles opp til en monitor for å sjekke at han hadde det greit og ikke hadde fått tegn på infeksjon. Det var også slik at om vi hadde visst om det misfargede fostervannet tidligere hadde jeg ikke fått være i badekar og fødselen hadde fått litt mer risiko-preg over seg. Men ingenting tydet på at han hadde det fælt, så jeg ble lagt i fødeseng og vi gjorde klart for de siste pressene. Dette var det mest smertefulle jeg har opplevd i mitt liv. Akkurat de siste pressene var grusomme, og jeg ble rasende på jordmora som sa at "dette klarer du!", for det kjentes ikke ut som jeg skulle klare det! Det var noen ganger jeg kjente jeg bare ville gi opp! Men da jordmora sa at nå var siste presset, så var det siste presset, og selv om jeg ville gi opp så ga jeg heller alt! Kjentes ut som kroppen presset seg ut av proposjoner, og ut kom min lille baby. Min første tanke var egentlig "Hva i alle dager skjedde nå?!". Men det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at det jeg fikk i hendene mine var min egen lille baby som har vært i magen min i 9 måneder! 

Til slutt kom en ny jordmor inn med champagne-brus i stettglass og det norske flagg! Lillevenn skulle feires! :)



Og det var all grunn til å feire! Lillegutt var 3310 g og 50 cm lang, og helt frisk og god! <3 Det tok oss tilsammen 5,5 timer fra vi kom på sykehuset til han var ute, og det priser jeg meg også lykkelig for! Jeg var heldig som fikk så god fødselsopplevelse, og jeg er positivt overrasket. Man henger seg jo så lett i skrekkeksemplene, og jeg må innrømme at tanken på at det kunne gå galt dukket ofte opp! Men alt er vel med oss, og fødeavdelingen og jordmoren min har vært eksemplariske på det området! Tenk ingen store rifter og smertene fra bekkenløsningen forsvant etter fødselen! Magisk! Marius var også ufattelig flink, og en utrolig god støttespiller! 



Helt sjokkert over mirakelet! Og har så mye kjærlighet for den lille krabaten!



Noen av de mest spennende dagene i mitt liv dette her! Håper fortsatt at jeg aldri glemmer denne dagen! Også var det litt morsomt, for jordmora sa at siden dette gikk så greit så kom garantert neste fødsel til å gå enda raskere, så hun oppfordret meg nesten til hjemmefødsel! Noen som har erfaring med det? For min del får jeg se det ann når den tid kommer :)

#fødsel #erfaring #opplevelse #høydepunkt #gravid #mamma #førstegangsfødende #første #nybakt #forelder #mammablogg 

Fødselen DEL 1!

  • Skrevet 08.07.2016 klokka 19:35
  • Kategori: Mamma



Hei! Lenge siden! 

Til nå har det skjedd himla mye, og mye var himla uventet. Spesielt det faktum at den lille gutten i magen så inderlig ville ut hele 2 uker før termin! Det kom som et sjokk! Den nye hverdagen har satt sitt preg og gjort at jeg selvfølgelig ikke har hatt mye tid eller lyst til å blogge, men nå fikk jeg et ledig tidsrom og tenkte jeg kunne gå litt igjennom dagene som ledet opp til den store dagen!

Det startet så komiskt med at jeg var på fest nemlig!

En kompisgjeng av meg arrangerte avskjeds/ bursdagsfest som jeg ikke klarte å unngå å gå på. Det er nære venner av meg som jeg alltid har det ufattelig morsomt sammen med, så jeg dro med meg stormagen og hadde en FANTASTISK kveld/ natt! Selvfølgelig drakk jeg ikke alkohol, det sier seg selv, men det trenger ikke bety at jeg ikke hadde det ufattelig morsomt! Jeg deltok like mye på beerpong som resten (bare med cola i koppene hehe), og jeg klarte med mine edru-skills å lande en death-cup (å treffe koppen som motstanderen drikker av) og da vant laget mitt med glans!





Jeg tok også med meg avskjedsgaver og bursdagsgaver! Til de som skulle flytte ga jeg en fake-kaktus og et bilde av kaktuser som de kunne pynte den nye leiligheten med. Hvorfor akkurat kaktus? Jo, for har gitt de samme en innflyttingsgave tidligere, en real-life kaktus, fordi det er gutter og de kan selvfølgelig ikke ta vare på blomster.. Vell.. Greia var at jeg kom ofte på besøk, og jeg synes hver gang at kaktusen så så tørst ut! (lol). Så jeg vannet kaktusen.. OFTE.. Og den døde..... Nå fikk de hvertfall noen evigvarende kaktuser til minne om.. meg.. The kaktus-killer! 

Disse kompisene mine er også noen skikkelig skjeggete pusegutter! Så jeg satt meg ned før festen og lagde pynt som matcher deres blomstrende personlighet!

Var det ikke vakkert?

Det var mye snakk om fødsel, barnets bevegelser og den store magen på festen. Og vi tullet litt om hva som kom til å skje hvis fødselen startet da jeg var på festen. Jeg fikk til og med spørsmålet om jeg gruet meg til å føde. Jeg kunne konkludere med at selvfølgelig gruet jeg meg litt, men egentlig så tenkte jeg på fødselen som en av de største utfordringene jeg kommer til å møte i livet. Og om jeg klarer det, jo da har jeg virkelig klart det! Så jeg så frem til å bli satt på mitt livs prøve og å få oppleve en av de største hendelsene som fins i livet! Hadde aldri i livet gjettet at dagen etterpå skulle riene starte!

Natten kom og klokken nærmet seg 5 på natten. Det var på tide å dra hjem. Uheldigvis var det ikke taxi å oppdrive før kl. ble nærmere 7 på morgenen, selv om jeg oppga at jeg var gravid og med bekkenløsning og alt. Da jeg kom til leiligheten begynte jeg smått og rydde før jeg gikk og la meg. Jeg var så oppkavet, gira og glad at jeg nesten ikke fikk sove!

Neste dag fortsatte jeg på ryddingen og pakkingen. Hadde store planer om å shine hele leiligheten slik at det ble fint og flott. Selv om jeg pakket fordi jeg skulle flytte derfra ønsker jeg å på en måte vaske etter meg. Til tross for lite søvn siden jeg kom hjem så sent fra festen, så ryddet jeg som bare rakkern. Til slutt ble jeg litt sliten av å holde på alene, og spurte da en venninne om hun ville komme på besøk. Klokken ble 18 på kvelden, og mens jeg ventet på besøk kjente jeg at jeg fikk smått vondt i korsryggen. Først var det ikke så ille, og jeg tenkte kanskje at jeg bare var sliten i ryggen etter å ha pakket og ryddet. Men da jeg prøvde å slappe av hadde det ingen virkning. Kjente til slutt at smertene kom mer og mer jevnlig. På og av, på og av... Smertene spredde seg også til magen, og de ble bare mer og mer intense! Venninnen min dukket opp og jeg ble bare mer og mer hysterisk! I stedet for å snakke med henne satt jeg og googlet hva i alle dager det var jeg kjente på og om hva det betydde? Kom jeg til å føde nå? Var dette bare modningsrier eller bare masrier? Kom jeg til å ha disse smertene i flere dager? Hvor lenge varte dette? Uheldigvis er det like mange svar som det er mennesker i verden! ALT ER INDIVIDUELT! Så jeg måtte ærlig talt bare ta det med ro og vente for uansett hvor mye jeg googlet så klarte jeg ikke roe nervene.

Venninnen min skjønte at jeg hadde det vondt og at noe var i gjerde. Så hun sa at hun skulle tilberede meg det måltidet jeg hadde mest lyst på i hele verden akkurat da! I hele svangerskapet hadde jeg nesten ikke en eneste craving, og var nesten mer ubesluttsom på hva jeg ville ha enn jeg noen gang har vært før. Jeg satt lenge og tenkte på hva i alle dager jeg ville spise, og spesielt siden det kom kanskje til å bli det siste måltidet før jeg måtte leve på sykehusmat noen dager. Jeg kom sakte men sikkert frem til at jeg måtte være med på butikken for å klare å bestemme meg! Så jeg dro på butikken med rier, haha. Klarte heldigvis å bli enig med meg selv hva jeg ville spise, og det ble PANNEKAKER med FRUKTSUPPE og BACON! Til maten satt jeg på Jane the Virgin på TV, herligste serien som er så komisk. Jeg trengte virkelig noe å le av der jeg satt med smertene mine! Mens vi så på serie satt vi å telte riene med en app: Contraction Timer. Vi fant ut at riene kom med ca. 10 minutters mellomrom, og de varte i ca. 1 minutt for hver gang.



Når klokken slo midnatt var jeg litt utålmodig og ringte fødeavdelingen for kanskje å få avklart litt om hvordan utfallet kom til å bli og om jeg kom til å i det hele tatt overleve natten. De lot meg få komme inn på sjekk! Der fant vi dessverre ut at det ikke var en eneste cm åpning, og at mormunnen ikke var kommet frem engang. Ble så sendt hjem med smertestillende også måtte jeg bare vente til riene ble sterkere og med kortere mellomrom. Dette fikk jeg beskjed om at kunne ta timer, dager eller uker. Jeg ble helt i fra meg av tanken på å ha så sterke smerter i flere uker!! Natten ble sånn sett forferdelig lang! Hvert 10. minutt kom riene, og de varte bare lengre og lengre. Fra å vare i 1 minutt tidligere på kvelden til nå å kunne vare i hele 4 minutter!! Og når jeg i teorien skulle hatt pause fra riene var ikke det tilfelle, for da kunne jeg kjenne en liten kropp der inne som vridde seg og stanget nedover. Han var bestemt på at han skulle ut! Jeg var kjempesliten når morgenen kom, så rundt kl. 08 tenkte jeg at jeg skulle prøve å slappe av med et bad og prøve å få i meg mat. Jeg ligger i kjellerstuen og sover og må da opp to trapper for å komme til badekaret. Jeg begynte å gå, men for hvert minutt på vei opp trappene kom riene! HVERT MINUTT! Jeg skjønte at nå begynte ting virkelig å skje, så jeg vekket søsteren min opp for å hjelpe meg. Hun lagde meg en brødskive og hjalp meg å fylle badekaret, men plutselig fikk jeg en rie, og hun bare "Marthine, jeg tror jeg besvimer!", og HUN GJORDE DET! Hun falt ned på gulvet ved siden av badekaret og slo hodet sitt i doskålen. Hun ble liggende på gulvet og jeg fikk ikke svar fra henne før hun plutselig reiser seg OG BESVIMER IGJEN! Jeg måtte ringe stemoren min som nettopp hadde dratt avgårde på jobb for å hjelpe meg og søsteren min! Det var så komisk og så dramatisk! Stemoren min kom og fikk roet ned søsteren min mens jeg ringte fødeavdelingen og sa at nå var riene så intense at jeg tror det var på tide å ta meg inn. Jeg ringte også barnefaren og fikk han til å hente meg slik at stemoren min kunne dra tilbake på jobb. Selv om jeg og barnefar hadde gått fra hverandre følte jeg på at hvis det var noen som kunne være en støtte der og da så var det han, og jeg ville at han skulle få ta del i hele opplevelsen. 

Kjøreturen til sykehuset var mektig. Det tar ca. 20 minutter, men vi måtte innom å hente søsteren til Marius slik at hun kunne ta bilen så han slapp å knote med parkering. Men bilturen gikk fint, frem til vi kom til sykehuset og jeg skulle ut av bilen. Jeg var så svimmel og hadde så vondt at jeg kastet opp, og Marius måtte kjøre meg oppover til fødeavdelingen med rullestol! 

Så møtte vi jordmoren som skulle følge meg, og vi fikk sjekket hvor mye åpningen var på! Men resten av historien, og selve fødselen tror jeg at jeg tar i et eget innlegg, for dette begynte å bli ganske langt! 

Håper førhistorien til fødselen er like morsomme for dere som det er for meg! Håper jeg aldri glemmer!

#fødsel #rier #historie #liv #mamma #mammablogg #fortelling 

MammaMarthine

KONTAKT
marthine.helen@yahoo.com




Follow

Instagram

Search

Bloggdesign

hits